Med 13 Oscarnominasjoner er del Toros “The Shape of Water”
en av fjorårets utkårede storfilmer. Det snodige plottet fikk meg allikevel til
å ofre den en titt.
I "The Shape of Water" er det nok av vann, men lite form.
For det første: Filmmusikken er usedvanlig påtagelig - på en irriterende måte. Den skal formodentlig bygge opp under filmens «underfundige»
stemning, sammen med absurdistiske steppe(?)innslag, et tablå preget av
varme, dype farver og «outsiders» (en stum pike, en homofil reklamemaler og en
sort vaskedame) i hovedrollene. Dette Wes Anderson-møter-«Le fabuleux destin d’Amélie
Poulain»-aktige inntrykket oppfattes ærlig talt som ganske anmassende. I alle
fall når det her er snakk om en slags oppfølger til «Creature from the Black
Lagoon»! I det hele tatt er det noe drømmende, noe uklart, over filmen som
fungerer dårlig i sammenheng med de brutale (sex-)scenene. Den umenneskelige sexen og volden som her og der bryter filmens overflate, virker nærmest som noe regissøren på trass har presset inn, som om det var et obligatorisk krav til film i 2017. Helhetsinntrykket
blir rett og slett opphakket, med flust av det som oppfattes som malplasserte scener og dialoger. Resultatet blir at filmens insisterende godmodighet
får noe desidert uoverbevisende ved seg. Til tross for alt dette leverer del Toro stundom et ålreit driv.
Men til syvende og sist blir historien for tynn. Den
stumme pikens nyvunne elsker (havmannen), minner om en valp fra
Avatar-universet (noe som også skaper bismak av noe uerotisk zoofilt), og handlingsforløpet som skal forløse dem må lappes sammen
av karakterbrister og usannsynligheter som til slutt går utover selve
grunnfortellingen. At den erotiske horrorfilmens tema her er reversert (hvor
monsteret blir objekt for pikens begjær, og ikke omvendt) hjelper heller ikke verkets allerede tvilsomme sjarm.
Oskar A. C. Bae
